Gris Spiser Gris

Daniel sier:
Hørt denne her før? Cornelius – Drop, Kings of convenience mix

Ejrik sier:
jau

Ejrik sier:
altså nei

Ejrik sier:
har ikke hørt mixen

Daniel sier:
Noen sanger er sånn at jeg får en følelse av at verden ville blitt et bedre sted hvis alle hørte den et par-tre ganger

Og dermed var idéen født. Verden er kanskje i overkant ambisiøst, men VGB er i det minste en begynnelse.

Cornelius – Drop [Kings of Convenience rework]

Cornelius er en japansk artist som, i likhet med mange andre fra Japan, kan beskrives som eksperimentell. Samples fra hverdagen og elektronikk er stikkordene.

Kings of Convenience bør være pensum for alle som hevder å være norske. Men jeg kan nevne at Eirik og Erlend også har soloprosjekter og spiller i andre band, henholdsvis Kommode og The Whitest Boy Alive. It’s all good.

Forslag til andre skjulte perler er høyst velkomne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er november, og jeg har akkurat kjøpt det som fort kan vise seg å være årets siste konsertbillett. Det har vært et langt år, og jeg føler at det passer perfekt å avslutte med Rockettothesky solo på Fri Resonans. Det er en sikker investering, en feelgood-konsert, og jeg gleder meg allerede. Jeg vet hva jeg går til. Rockettothesky har jeg sett et par ganger i år, men har til gode å se Jenny alene på scenen uten sine faste synth-makkere. Det blir fint.

86 konserter fordelt på 79 forskjellige artister og band, stort og smått inkludert. Bare i 2007. Tallene skremmer meg, for det ser ganske sykt ut. Festivalene utgjør mesteparten, By:Larm og Hove dominerer med henholdsvis 26 og 27 konserter. Det er en skitten jobb, men noen må gjøre den. Und so weiter. Jeg kunne jo begynne å ramse opp høydepunktene. Og det er det jeg har tenkt til.

I mer eller mindre kronologisk rekkefølge:

Melody Club – Klubben, Samfundet
Ping – Knaus, Samfundet
SuperJupiter – Knaus, Samfundet
Ultra Mega Technobandið Stefán – By:Larm
120 Days – By:Larm
Pleasure – By:Larm
Dúné – By:Larm
Band Ane – By:Larm
Rockettothesky – By:Larm
Public Enemy – Storsalen, Samfundet
Arcade Fire – Hove
Bright Eyes – Hove
Pleasure – Hove
Noisettes – Hove
Damien Rice – Hove
Rockettothesky – Hove
Metallica – Valle Hovin
Monomen – Pstereo
I’m From Barcelona – Pstereo
Moving Oos – Pstereo
Ladytron – Pstereo
Zeromancer – Blæst

Noen nevnt, mange utelatt. Beklager CSS. Beklager The Killers. Beklager My Chemical Romance. Beklager Klaxons. Hvis noen mot formodning skulle være interessert i å se hele lista, så har jeg den liggende.

2008 neste. Billetter til The Cure er i boks, og det er alltids en begynnelse.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…femtifem, femtiseks, femtisju, femtiåtte, femtini, seksti.

Jeg trykker på stoppeklokken og åpner øynene. 1:00:02. Du har det fortsatt i deg. Jeg konstaterer at minuttet ikke var bortkastet, før tankene glir over i å undre seg over hvorfor noen mente det var en god idé å utruste mobiltelefoner med stoppeklokker. For en eller annen person må på et eller annet tidspunkt ha blitt truffet av den tanken, men om noen kan fortelle meg hvem det var tviler jeg på. Sannsynligvis var det ikke den samme personen som mente at det var en god idé å legge akkurat det belegget på gulvet i det rommet jeg nå befinner meg. Linoleum, type offwhite med et kaos av sorte og grå spragler, et design som på uforståelig vis har kapret kontorgulv etter kontorgulv over hele verden, men som ingen person med estetisk sans ville vurdert et øyeblikk om det ikke var for at det er så fantastisk godt egnet til å kamuflere møkk som uunngåelig vil ende opp på ethvert gulv som hovedsakelig tråkkes på av utesko.

Resten av rommet står i stil med gulvet. Den en gang hvite murveggen foran meg omkranses av et lite system av en gang hvite vannrør på høyre side, brede lister som har sett bedre dager følger gulv og tak, og til venstre er det rester av bolter som vitner om tider da veggen ble prydet av noe som sikkert var fryktelig nyttig. Kanskje en hylle som hadde plass til ni ringpermer, ti dersom man presset hardt. Inntil veggen foran meg står et lite bord, hvis eneste oppgave i verden er å befinne seg rett under en potteplante. Den er grønn, og tydeligvis i live, men under det unaturlig hvite lyset fra et sporadisk blinkende lysrør viser den ingen tegn til å kunne bære blomster. En plante så anonym at "grønn" er det eneste ordet jeg kunne presset fram dersom jeg en dag skulle befinne meg i fangenskap og under tortur var tvunget til å beskrive den. Planten dominerer i dette rommet.

En passende ramme for kjedsomhet.

Og de tretti minuttene jeg har ventet utenfor kontoret til en fagveileder som ifølge navneskiltet på døren heter Eva framstår som uker. Jeg har ikke sett deg på tre måneder.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En sandstorm tvinger meg ut av søvnen, jeg løper ut og på gaten ligger et barn, men det er ikke et menneskebarn, og det ler og peker gjennom meg, jeg snur meg og sitter i en sal, og på scenen ser jeg meg selv, men jeg har ikke fått noen replikker, jeg kan hvertfall ikke huske noen, og frykten gjør meg liten, så liten at jeg slukes av en katt, en hvit katt uten striper som tar meg bort, og den forlater meg i en ørken av drømmer, en bekjent jeg ikke kjenner ansiktet til forteller meg at alt går bra, og jeg legger meg og undrer om drømmen som kalles virkelighet skal være der når jeg sovner.

Neil Gaiman skriver i Fragile Things at drømmelogikk og fortellinglogikk er to forskjellige ting. Man kan sjelden gjengi en drøm som en fortelling. "It will have transformed from gold into leaves, from silk to cobwebs, on waking. Still there are things you can bring back with you from dreams: atmosphere, moments, people, a theme." skriver han i forordet til novellen Feeders and Eaters.

Det fungerer begge veier. God natt.

Death in Vegas – Dirt

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kall meg gjerne en snobbete elitist, men jeg konstaterer med et skeptisk blikk at alle episodene av Mot i Brøstet nå er å få på DVD. Jeg har ikke mange fiender her i verden, men til de som måtte finnes der ute – bedre gavetips til neste bursdag har dere aldri fått.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har en innrømmelse å komme med. Om ikke så altfor mange måneder kommer jeg aldri mer til å dra på byen, med trykk på aldri. Jeg kommer til å bli en av de som ikke kommer lenger enn til vorspielet, men der hvor de fleste i dag strander på grunn av akutt alkoholforgiftning kommer jeg til å være offer for en helt annen synder. Jeg snakker selvsagt om alle partyspill sin store, stygge mor – Rock Band.

Herrejemini, jeg er blant de som blir mer og mer ivrig når kvelden skrider fram og det finnes et eksemplar av Singstar i nærheten. Ja, jeg har slåss om mikrofonen. Jeg er ikke stolt av det, men det er nå engang sannheten. Og Guitar Hero, eller GH II for å være presis, er et kapittel for seg selv. For de som er inne i sjargongen har jeg nå tatt fatt på Expert-karrieren, og tar pauser i ny og ne der jeg jobber med å få fem stjerner på alle sangene på vanskelighetsgrad Hard. Ikke så helt ille for en som ikke har spillet selv, om jeg så får si. Det sier kanskje litt om hva tiden går med til når jeg en sjelden gang er på visitt i barndomshjemmet, men det er en annen sak…

Sony sitt monster i kombinasjon med Rock Band?

Uansett, hva kan nå være kulere enn en fusjon av disse to geniale spillene? Legg til et trommesett og en bassgitar, og vi står igjen med et spill som kommer til å dominere festene til alle barn mellom 20 og 40 år i en lang stund framover. Rock Band blir et monster, og ja, jeg gleder meg som en snørrunge på julaften.

Men vent, er det ikke fare for at et slikt spill kan gå ut over mindre viktige aktiviteter som jobb og skole? Jo, man skulle kanskje tro det. Og det er her det virkelig geniale poenget slår til for min del. Til høsten og våren skal jeg skrive henholdsvis prosjekt- og masteroppgave ved NTNU, der masteroppgaven kan være en videreføring av prosjektoppgaven. Og som om jeg ikke var heldig nok her i livet så har jeg fått i oppgave å jobbe med dataspill på storskjerm, mht forretningsmodeller, spilltyper, osv – problemstillingen er ikke definert ennå. Og det er forsåvidt greit nok, men det er ikke snakk om hvilken som helst storskjerm. Utstyret jeg er forespeilet å leke med er nemlig noe så sykt som Sony 4K-prosjektoren i den største kinosalen på Nova Kinosenter i Trondheim. Ja, Sony føkkings 4K, den digitale prosjektoren som Nova var den første kinoen i verden til å sikre seg, og som kjører den smått pene oppløsningen på 4096 x 2160. Det er sånn omtrent 8.8 megapixler. På kino. Og lyden er sikkert helt grei den også.

Jeg skal nok klare og grine meg til en rekvisisjon på en PS3 og Rock Band, og da skal vi se om det ikke blir rockestjerne av meg også! Dersom dette faktisk skulle skje, og ymse personer som dekker spillnyheter rundt omkring skulle være interessert i å leke i stor skala, så skal jeg nok ta kontakt når den tid kommer.

Dersom de skulle være interessert, altså.

Linker :

Rock Band – VG.no
Rock Band – Offisiell side
Rock Band demo – YouTube
Sony 4K

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg ser på kalenderen og jeg titter ut av vinduet. En logisk konflikt er i emning, men jeg konstaterer at vi er midtsommers selv om regnet utrettelig faller fra en monokrom, nærmest ikke-eksisterende grå himmel. Jeg vender blikket igjen, denne gangen mot skjermen, og smiler litt når jeg ser resultatet av formiddagens inneaktivitet. Et nytt konsept er født, nytteverdien til Gris Spiser Gris når nye høyder, og jeg presenterer herved tidenes aller første GSG Mixtape.

Jeg lover ikke at sommeren plutselig vil åpenbare seg ved første gjennomhøring, men jeg håper og tror at kanskje noen der ute, om enn bare én eller to personer, oppdager en sang de kanskje liker men som de ikke visste eksisterte. Ris og ros mottas gjerne, andre innspill eller tips om ting jeg bør sjekke ut likeså.

For ordens skyld så er de fleste av sangene linket mot artistenes respektive sider på MySpace. Det skulle ikke være så fryktelig vanskelig å velge riktig sang i avspilleren man finner der, men husk at sangene ikke alltid starter umiddelbart etter at man trykker på play-knappen. For de som tør å driste seg til teknisk knot er det også mulig å ta opp musikk fra MySpace, f.eks. ved å bruke lydprogrammet Audacity. Jeg mekker muligens ihop en guide for hvordan dette gjøres en gang i framtiden, men i mellomtiden står det meste rimelig greit forklart her.

Ok, nok snakk. Over til det som teller:

GSG Mixtape #1

1. The Presets – Girl And The Sea [MySpace]
2. Kommode – Patient [MySpace]
3. Hello Saferide – The Quiz [MySpace]
4. Blind Stereo – Catch Fire [nrk urørt]
5. Shiny Toy Guns – Don’t Cry Out [MySpace]
6. Architecture in Helsinki – Do The Whirlwind (Haima’s remix) [Myspace]
7. Frost – Sleepwalker [MySpace]
8. Sally Shapiro – I’ll be by your side [MySpace]
9. Justice – Phantom Pt. II [via The Music Slut]
10. Drive By Argument – Lower Your Pieces [MySpace]

Enjoy!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hypen var fortjent. † låner her og stjeler der, og ender opp med å bli noe Daft Punk kunne gitt ut i et alternativt univers. Phantom Pt. II er kanskje det kuleste jeg har hørt i år, og de utallige remixene av D.A.N.C.E. som dukker opp overalt kan holde meg hoppende i festmodus til langt utpå høsten. Slaget er utkjempet, rettferdigheten seiret, og Justice gjør at jeg atter en gang lurer på hvor franskmenn tar det fra…

Sjekk ut Justice på:

• MySpace
• Last.fm
• Platekompaniet

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den går hit, den går dit, den går runt en liten bit, den startar på ett kick, det är en makalös manick. Nytteverdien kan dog diskuteres.

Statusrapport: Kongesommerjobben gikk til helvete. Alternativet gikk ikke stort bedre. Og det viser seg vrient å finne noen som trenger en som kan jobbe 24-7 i juli, men ikke en dag mer. Så cash er for tiden en mangelvare. Ikke at jeg gidder å deppe. Jeg har andre ting å tenke på.

Fordi:

På kjøleskapet henger nemlig en liten papirlapp bak en magnet formet som en bit av et puslespill. "Festivalpass  Hove, Arendal" står det på den. Moroa starter på tirsdag. Og jeg har ikke planlagt en dritt. Såvidt meg bekjent er det ikke en sjel som jeg kjenner som skal dra, så her pakker man sekken og håper på det beste. Hvis noen føler seg kallet til å campe med en bitter og nihilistisk gammel krok på 25, så skrik for all del ut. Ja, jeg peker i første rekke på deg, Lord Bad a.k.a. Lord Bad Motherf***er a.k.a. slalomski. Og eventuelle andre i denne sfæren som måtte føle seg truffet.

Uansett, festival skal det bli. Langtidsvarselet viser litt grått og kaldt vær de første dagene (ingen overraskelser der nei…), og det kan fort bli litt smågjørmete her og der. So be it. Jeg drar ikke til Tromøya for å bli brun, og litt dritt under neglene har aldri skadet noen. Og morgenfylla med gjørmebad er sikkert ikke så fryktelig ille det heller.

Jeg hører med blant dem som ikke ble så fryktelig skuffet da Lil Wayne meldte forfall, og at Paul Wall ikke dukker opp er igrunn helt ok. Her skal man se CSS, Damien Rice, 120 Days, Pleasure, Modest Mouse, The Killers, Interpol, Rockettothesky og en hel drøss med andre mindre og store band og artister. Programmet er dog ikke helt optimalisert etter mine ønsker, og jeg ser allerede nå at det fort kan bli litt "30 minutter her og 45 minutter der". Oh well. Jeg får trøste meg med at det var adskillig verre under by:Larm i vinter. Og da var det i tillegg 25 kuldegrader ute og drøyt 0 inne på Dora. Jeg har med andre ord vært ute en vinternatt før, og gidder ikke lenger å klage.

Vel, det var egentlig alt. Jeg tviler på at jeg tar med kamera, og jeg kan love at det ikke kommer noen fyldig rapport når festivalen er over. Eventuelle og mer eller mindre tilfeldige sammenkomster med mennesker som har skrevet et ord eller fire på vgb kommer ikke til å bli omtalt som et såkalt bloggtreff, og jeg skal personlig sørge for at det ikke blir skrevet noen innlegg fra mobiltelefon mens moroa står på. Peace out.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…og med ett, på samme ubegripelige vis som det hadde begynt, var lykkens sesong over. Jeg tok meg selv i å fundere, uten å innse at jeg aldri ville kunne resonnere meg fram til et svar i en oppgave der eneste parameter var “hvorfor?”. En ligning med kun ukjente variabler har et uendelig antall løsninger, og i en håpløs søken etter det rette svaret mistet jeg oversikten over alt. Jeg gravde en tunell til Kina, men da jeg endelig kom fram var jeg akkurat der jeg startet. Så jeg gravde igjen. Og igjen.

…

Spaden er ryddet bort for denne gang, og vannblemmene i hendene har forsvunnet. Jeg har tatt fatt på veien videre. Men av og til kikker jeg fortsatt bort på hullet, og lurer på om jeg noensinne vil få et svar.

–

Tips oss hvis dette innlegget er upassende